Cypherpunk-bevegelsen
Bitcoin har sitt utspring fra den etter hvert kjente cypherpunk-bevegelsen som oppstod blant forkjempere av personvern i undergrunnsmiljøer på 1980-tallet. Målsetningen var å sørge for å ivareta hensynet til personvern som grunnlag for et åpent og fritt samfunn i en elektronisk tidsalder. I dag brukes «cypherpunk» både for å referere til individuelle aktivister og til en overordnet filosofi. Primært taler cypherpunks for bruk av kryptografi som et verktøy for å beskytte personvernet til grupper og enkeltindividet i en verden hvor personlig informasjon har blitt mer tilgjengelig.
Cypherpunk-bevegelsen begynte som en løst tilknyttet gruppe som primært kommuniserte gjennom epostlister. Bevegelsen har siden starten vært en sterk forkjemper for personlige borgerrettigheter og mot konsekvensene av stadig utvidet myndighetsovervåking. For å møte disse bekymringene la bevegelsen stor vekt på å utvikle teknologi som beskyttet personvern, som for eksempel kryptering for å sikre e-post, anonyme nettverk og økonomiske transaksjoner.
Grunnlaget for å designe et elektronisk og desentralisert pengesystem er dermed eldre enn det mange er klar over. Den første idéen til et digitalt pengesystem ble lansert så tidlig som i 1983 av kryptografen, David Chaum. Siden den gang har det blitt gjort flere forsøk på å lansere et distribuert og kryptografisk pengesystem som ikke var avhengig av tilliten til en tredjepart. Et av hindrene som hjemsøkte kryptografene i lang tid var hvordan man kunne løse problemet med dobbeltbruk (eller såkalt «double-spending»).
For i motsetning til fysiske gjenstander, har det alltid vært mulig å kopiere og duplisere datafiler i det uendelige. Tidlige utgaver av digitale penger måtte dermed være styrt av tilliten til en tredjepart (gjerne et privat selskap) for å sørge for at brukerne ikke kunne kopiere pengene og bruke de mer enn én gang.
Det er flere grunnleggende utfordringer med å benytte et pengesystem som er avhengig av tilliten til en tredjepart. Hvordan kan vi eksempelvis være sikre på at tredjepart ikke stikker av med pengene, eller ikke misbruker makten ved å bruke de samme pengene om igjen? Og hva skjer hvis myndighetene bestemmer seg for å erklære virksomheten ulovlig og stenger den ned? Penger som ikke er under din kontroll eller direkte eierskap, vil dermed kunne være tapt for alltid.
Denne problemstillingen gjorde at en pengeprotokoll på internett var prisgitt akkurat den samme tilliten til tredjepart som vi er avhengige av i det tradisjonelle pengesystemet – og som vi ikke forut for Bitcoin kunne være sikker på at det fantes en løsning på.
Gjennombruddet som ble lansert av Satoshi Nakamoto sin publisering av Bitcoin sitt «white-paper», var dermed så revolusjonerende at selv noen av de mest kjente kryptografene, som Adam Back (som fant opp Proof-of-Work-systemet som i dag brukes til Bitcoin-mining), ikke klarte å ta innover seg at dette var en løsning som ville fungere før det hadde gått noe tid.
Der mange av aktørene hadde hengt seg opp i mulige løsninger som ikke klarte å ivareta de nødvendige avveiningene mellom sikkerhet, desentralisering og skalérbarhet pakket inn i ett tillitsløst pengesystem – klarte Satoshi Nakamoto å finne den nødvendige balansen, samtidig som han løste problemet med dobbeltbruk. Oppfinnelsen av Bitcoin gjorde at det for første gang i historien fantes en eiendel med digital knapphet. Når brikkene falt på plass, markerte dette slutten på et årelangt puslespill som hadde vært forsøkt løst siden 1980-tallet.
Bitcoin var dermed aldri et resultat av et lykketreff eller ondsinnet plan om å lure folk for penger, men det stikk motsatte. Det var et resultat av over 40 år med nitidig arbeidsinnsats og akkumulert kunnskap av en gruppe ideologisk-baserte mennesker, som ønsket et pengesystem som ikke var avhengig av tillit til et bankvesen og en sentralbank. Et system hvor penger ikke kan konfiskeres, transaksjoner ikke kan sensureres, eller pengemengden kan utvannes.
Denne artikkelen er et utdrag fra skribentens bok «Bitcoin er harde penger: Et frivillig alternativ til tvang.»
