Hvordan vil bitcoin forandre hverdagen vår?
Det er nesten umulig å forutse nøyaktig hvordan en hverdag på en bitcoin standard vil være forskjellig fra den hverdagen de fleste av oss lever i i dag. Men ved å ta for oss noen av utfordringene vi har i dag som helt eller delvis er der grunnet vårt fiat pengesystem, kan vi danne oss et litt klarere bilde. Det er også verdt å merke at summen av alle små forandringer vil med høy sannsynlighet fordre nye forskjeller som vi på dette tidpunktet ikke vil klare å forutse.
Sparing / investering
Slik det er i dag må vi i praksis tjene pengene våre to ganger. Først når vi sparer penger fra lønnet arbeid, og så når vi må finne en måte å bevare kjøpekraften til de oppsparte midlene. Vi kan ikke lagre verdiene i vår lokale valuta, da kjøpekraften til valutaen blir ødelagt litt etter litt med vilje (kilde til 2%-målet til Norges bank). Vanlige folk må da bruke tid på å sette seg inn i hva de kan sette sparepengene sine i for å beholde kjøpekraften over tid. Dette er tid som man heller kunne brukt på å bli bedre til sitt egentlige arbeid, hvorpå man kunne tatt en høyere pris for tiden sin, eller til andre ting man heller vil bruke fritiden sin til. På en bitcoin standard vil man kunne både få betalt for lønnet arbeid i bitcoin, samt beholde verdiene i bitcoin, da kjøpekraften i bitcoin ikke vil bli trykket bort av en sentralbank.
Sparing gir ikke mye mening i dagens samfunn, noe som tvinger oss over på forbruk eller investering. På en bitcoin standard vil igjen sparing gi mening.
Tidspreferanse
Tidspreferanse er hvor mye man priser verdier fram i tid. Om man har høy tidspreferanse, tillegger man en lav pris på verdier fram i tid, og man vil da heller bruke verdiene raskt enn å spare til fremtiden. Og motsatt, om man har en lav tidspreferanse, vil man prise verdier fram i tid høyere. Det vil da gi mening å spare til fremtidig bruk. Man kan ha en ekstremt høy tidspreferanse (for eksempel om man bruker opp hele lønnsslippen rett etter at den treffer bankkontoen), og man kan ha en ekstremt lav tidspreferanse.
På 1970-tallet utførte Walter Mischel et kjent eksperiment kalt «marshmallow-eksperimentet«. Eksperimentet gikk ut på å la barn få valget mellom å få èn godbit med en gang, eller to etter en stund. Det viste seg at de barna som hadde en lavere tidspreferanse, og valgte å motta to godbiter etter stund, klarte seg bedre senere i livet med bedre resultater på skolen (link til studie).
Dette henger sammen med bitcoin da dagens samfunn insentiverer en høy tidspreferanse. Når sparing gir liten mening, tillegger man mindre verdi til penger fram i tid, og man kan like så godt bruke opp pengene på konsum med en gang. Et høyere (og i stor grad unødvendig) forbruk går igjen ut over miljøet, da vi må produsere flere varer som ikke nødvendigvis var behov for. På en bitcoin standard vil man tillegge en høyere verdi på penger (bitcoin) fram i tid, og man får en lavere tidspreferanse som igjen fører til et lavere forbruk av unødvendige varer.
Å leve lønnsslipp til lønnsslipp
Dette henger sammen med både sparing og tidspreferanse. Vi ser i dag at det er helt vanlig å leve lønnsslipp til lønnsslipp (over 50% i USA). Sparing gir mindre mening, og dersom noe skjer med oss, vil sikkerhetsnettet ta oss i mot, ikke sant? Problemet med dette er at det skaper en større avhengighet til almisser fra staten for en større del av befolkningen. Noe som i og for seg ikke er et problem så lenge staten kan fortsette med de samme utdelingene, og at staten fortsatt er «god» mot befolkningen. Problemene begynner å merke seg når enten staten ikke lenger har råd til å fortsette med betalingene, eller når et nytt og værre regime overtar kontrollen i landet. Det er heller vanskelig for en befolkning å kjempe mot et regime hvor man er anhengig av utbetalinger fra det samme regimet for å overleve dag til dag. Det at store deler av befolkningen lever lønnsslipp til lønnsslipp gir altså mer makt til staten.
På en bitcoin standard hvor sparing igjen blir vanlig, vil man i større grad kunne klare seg gjennom harde tider på egenhånd, og befolkningen vil i mindre grad være avhengig av almisser fra staten. Dette vil igjen føre til at man står sterkere mot et regimeskifte som går til det værre.
