Hva skjedde 5. august 1914?

Dette er historien om hvordan Norges befolkning ble fratatt sin rett til å veksle inn sedlene sine til gull ved krigsutbruddet av første verdenskrig.

Fra 1. januar 1874 til 5. august 1914 var Norge på en effektiv gullstandard. Pengeloven som kom det påfølgende året, i 1875, hadde følgende ordlyd: «Grunnlaget for Rigets Myntsystem er Guld og Pengeenheden skal være en Krone, som deles i 100 Øre. Kronens Værdi svarer til en Vægt af 0,40323 Gram fint Guld»

Norge hadde dermed gått vekk fra den effektive sølvstandarden som hadde eksistert fra 1842 til 1873, og var nå på en gullstandard sammen med de fleste andre land i verden. Av 1 kg gull ble det myntet 124 tyvekroner, eller 248 tikroner. Ved lov var både gullmynter og sedler utstedt fra Norges Bank tvungne betalingsmidler, men sedlene ville opphøre å være tvunget betalingsmiddel dersom innløseligheten til gull ble suspendert.

Av forskjellige grunner ønsket de fleste nordmenn å fortsette å bruke sedlene fra Norges bank heller enn gullmyntene, noe som førte til at relativt få av gullmyntene endte i sirkulasjon. En av grunnene kan være at nordmenn på den tiden hadde blitt avvent med tanken om å bruke gull som betalingsmiddel, og heller blitt mer vant til å bruke sedler. Det var dermed i stor grad Norges banks sedler som ble brukt som verdilager og betalingsmiddel i dagliglivet (noe som vi senere skal se var svært uheldig for befolkningen).

Gullstandarden, der alle lands valutaer var knyttet til gull, førte til at valutakursene mellom de skandinaviske krone-valutaene holdt seg fra 1874 til 1914 særdeles stabilt og praktisk talt i pari. Denne stabiliteten mellom lands valutaer var ikke bare tilfelle for Skandinavia, men også for så godt som hele verden som var på gullstandarden. Som Wilhelm Keilhau skriver i boken Den norske pengehistorie:

I tiden fra midten av 1870-årene til utbruddet av den første verdenskrig førte samspillet mellom de nasjonale gullstandarder til en stabilitet i valutaforholdene som verden ikke har sett maken til hverken før eller siden

Wilhelm Keilhau

Kravet om å kunne veksle inn sedler mot gull, holdt sentralbankene i ørene, og forhindret myndighetene i å devaluere sin egen valuta. Dette førte til en fantastisk periode med stabile valutakurser og økonomisk vekst. Som bildet under viser var kursen mellom norske kroner og britiske pund helt stabil under hele gullstandarden på 18,16 kroner per britiske pund.

Takket være overgangen til en standard bygget på knapphetsvaren gull, fikk verden en periode med en deflatorisk tendens der priser på varer falt. I perioden fra 1874 til 1896 falt de norske rugprisene fra en indeks på 112 til 67. I samme tidsperiode falt hveteprisene fra 105 til 68 og byggprisene fra 116 til 69. Interessant nok begynte prisene å øke igjen etter at Sør-Afrika i 1886 gjorde massive gullfunn, noe som økte den monetære gullbeholdningen i verden.

Men idyllen med en stabil, global pengestandard bygget på en knapphetsvare begynte etter hvert å slå sprekker. Som alltid under et system der noen kostnadsfritt kan printe opp nye sedler, vil man før eller siden bli fristet til faktisk gjøre det. Og Norge var ikke noe unntak.

I 1892 ble differansesystemet introdusert i Norge, noe som tillot Norges Bank å utstede flere sedler enn de hadde dekning for i gull. Det ble kalt differansesystemet, der de ekstra sedlene som eksisterte uten at det fantes gulldekning for dem, ble kalt tillitspenger. Disse tillitspengene er tilsvarende dagens fiat-penger, der de ikke har noe gull eller andre verdier som støtter dens verdi utover tillit til sentralbanken.

I 1892 ble dette systemet introdusert, og maksimumsbeløpet for hvor mye udekkete sedler Norges Bank kunne printe opp ble satt til 24 millioner kroner. Den 19.mai 1900 ble dette beløpet økt til 35 millioner kroner, og den 19. juli 1912 ble det videre økt til 45 millioner kroner. Norge var tydeligvis heller ikke immun for fristelsen til å øke pengemengden. Det skulle vise seg å gå svært galt.

Ved inngangen til 1914 lå gullbeholdningen til Norges Bank på nær 70 millioner kroner, mens seddomløpet hadde økt til omtrent 100 millioner kroner. Det fantes med andre ord mer sedler med krav på gull enn Norges Bank hadde i sine reserver. Utover 1914 økte spenningene nedover i Europa, og det brygget opp til storkrig. Norge var ikke forberedt på krig, og da første verdenskrig brøt ut den 1. august 1914 oppstod det panikk i Norge. Wilhelm Keilhau skriver:

For første gang siden innføringen av gullstandarden begynte også folk å tenke på å nytte sin rett til å kreve innløsning av sedlene. Store køer stilte seg opp foran Norges Banks hovedsete i Christiania. I Sverige ble seddelinnløsningen stanset den 2. august, og i Danmark ble en lovendring om å stanse innløsningen vedtatt samme dag.

Wilhelm Keilhau

Den norske befolkningen ble over natten klar over viktigheten av å sikre seg gullet de hadde krav på, og begynte å løse inn sine sedler. Det oppstod lange køer utenfor Norges Bank av folk som ville veksle inn sedlene sine.

Sjef for Norges Bank var den gang Karl Gether Bomhoff. Han ønsket ikke å suspendere innløseligheten av sedler til gull, og han tillot at runnet på Norges Bank gullreserver fikk fortsatte i dagene etter 1. august 1914. Men Bomhoff hadde en utspekulert taktikk, der store uttak ble forhindret ved å bare tillate at gullmyntene ble utbetalt ved én enkelt kasse, og myntene ble telt opp langsomt. Denne taktikken ved å trenere og på en svært langsom måte gi folket gullet de hadde krav på var en anbefalt taktikk i en slik situasjon, og førte til at frem til 4. august 1914 var det kun blitt utvekslet gull til befolkningen for 1,3 millioner kroner.

Norges Bank og Bomhoff ønsket å beholde innløseligheten til gull, men Norges regjering ledet av Gunnar Knudsen så på det annerledes. Regjeringen sendte først en henvendelse til Bomhoff om å stanse gullinnløsningen, men Bomhoff nektet. Da sendte regjeringen en provisorisk anordning , en lovbestemmelse fra Regjeringen som omgikk Stortinget, der det stod:

Norges Banks forpliktelse til at indløse sine sedler med guld ophører indtil videre fra og med 5te august 1914

Med et pennestrøk hadde gullstandarden i Norge blitt fjernet, og folks rett til å innløse sine sedler til gull var fjernet. Denne lovbestemmelsen ble bestemt mot ønsket til Norges Bank, og den ble til og med tatt av Regjeringen, og ikke av Stortinget som ikke var samlet på det aktuelle tidspunktet. Vanlige nordmenn som hadde hatt tillit til Norges Bank og myndighetene i at deres sedler alltid kunne bli vekslet inn i gull, satt nå igjen med kun papirsedler.

I motsetning til i Europa der vanlig folk i større grad brukte mynter laget av gull, så var nordmenn lite vant til å bruke gullmynter, og brukte heller i stor grad sedler. Med andre ord var sentraliseringen av gull større i Norge enn i resten av verden, og dette førte til at mange aldri fikk tak i gullet som de hadde krav på. Hadde folket holdt gullmynter ville man faktisk hatt eierskap til en verdibærer, men ved å holde sedler som måtte innløses til gull, var folket avhengig av at Norges Bank faktisk oppfylte sine forpliktelser. Ved at regjeringen suspenderte gullinnløsningen den 5. august 1914 beviste myndighetene at de ikke kan stoles på. I dag ville man sagt at myndighetene i Norge «rug pulled» den norske befolkningen.

I tillegg beviser dette at til syvende og sist er ikke sentralbanken uavhengig, siden den til enhver tid er underlagt de lovene som Stortinget bestemmer.

Ved krigens slutt hadde seddelomløpet i Norge økt fra omtrent 100 millioner kroner til over 410 millioner kroner. Se den oransje linjen i grafen under. Ikke nok med at Norges befolkning hadde blitt fratatt sitt rettmessige gull, så hadde myndighetene i tillegg printet opp nye penger og dermed forvitret verdien til papirsedlene folket satt igjen med.

Lærdommen vi kan trekke fra hendelsene i 1914 er viktigheten av å holde faktisk eierskap til dine penger. Unngå en situasjon der du må stole på at en tredjepart opprettholder sine forpliktelser for at du skal få tilgang på dine penger. En tredjepart er pålitelig, helt til den en dag plutselig ikke lenger er pålitelig.

Ikke behold bitcoinene dine på børser eller plattformer. Ta eierskap til egne bitcoin ved å overføre dem til en lommebok der du selv har dine private nøkler. Da er man sikker på at det som skjedde i 1914, og senere igjen i 1971, ikke kan skje med deg.