«Cantillon-effekten»
Et av de største problemene med inflasjon, er at det har en omfordelende effekt som er vanskelig å få øye på. Det er den omfordelende effekten som har gjort at kontrollen på pengesystemet er attraktivt fordi at alle som bruker pengene kan beskattes uten at de merker det.
Det var dette fenomenet den franske økonomen Richard Cantillon studerte på 1700-tallet, og som han beskrev i boken «An Essay on Economic Theory». Teorien til Cantillon gikk ut på at enkelte kom bedre ut av statens kontroll på pengesystemet enn andre, og at utfallet var avhengig av hvordan staten var innrettet og hvem som satt nærmest makten. På 1700-tallet betydde dette at jo nærmere du var kongen og de velstående, jo mer tjente du – og jo lenger unna du var, jo mer var du skadelidende. Cantillon argumenterte for at pengene ikke var nøytrale. Det vil si at penger som nylig har blitt trykket opp har en høyere verdi for de som bruker dem først og lavest verdi for de som får tilgang til dem sist. Det er den omfordelende effekten av inflasjon som har blitt kjent som «Cantillon-effekten».
Siden grunnlaget for penger på denne tiden var edle metaller, skrev Cantillon om hva som skjedde da en nasjonalstat oppdaget en gullgruve på sitt territorium. Cantillon oppdaget at økningen i mengden gull ikke bare forårsaket en økning i prisene, men at det også ga seg utslag i hvem som ble rike. Cantillon observerte at de med tilknytning til gullgruven ofte brukte pengene på luksusvarer. Produsentene av luksusvarene begynte å omsette mer og dro også nytte av økningen av de nye pengene. Etter hvert som pengene fikk sirkulere, opplevde samfunnet også en generell prisøkning, men dette kunne ofte ta lang tid.
Poenget til Cantillon var at en hersker som utvider antall mynter i sirkulasjon for å betale for sine utgifter ikke tilførte noe av underliggende verdi til økonomien. Han har bare økt egne inntekter på bekostning av sine innbyggere. De nye pengene som kommer i sirkulasjon vil kunne brukes til å kjøpe varer og tjenester til akkurat de samme prisene som før. De som i første rekke får betalt i de nye pengene, vil være de som i andre rekke får de største fordelene av den nye rikdommen. Etter hvert som de nye myntene sirkuleres nok ganger i økonomien – så vil prisene gradvis justeres opp. Fenomenet er omfordelende i den forstand at de fattigste i samfunnet ender opp med å betale høyere priser – uten å ha blitt kompensert i tilsvarende høyere inntekter.
Utfordringen er at varene til slutt blir så dyre at folk ikke lenger har råd til dem. Etter hvert som prisene øker, så kan dette bidra til å ødelegge økonomien. Det var dette som skjedde da den spanske kolonimakten oppdaget «Den nye verden» i Sør-Amerika på 1500-tallet. Etter å ha plyndret Mexico, Peru og resten av det spanske imperiet for betydelige mengder av gull og sølv – ble det sendt over Atlanterhavet og hjem til Spania med store konvoier. Det den spanske kolonimakten ikke forstod, var at å øke pengemengden ikke bidro til å gjøre det europeiske kontinentet rikere.
Tilførselen av de nye pengene ble først tatt i bruk i Spania, noe som førte til at prisene på de hjemlige varene ble høyere. Resultatet av dette var at landet havnet i handelsunderskudd fordi de spanske varene var for dyre til å eksportere – i tillegg til at spanjolene ble avhengige av å importere stadig mer. Innledningsvis ville tilførselen av de nye pengene ført til at spanjolene hadde råd til å importere mer enn det de vanligvis gjorde, men etter hvert som metallene havnet i omløp i andre europeiske land – så økte også pengemengden, og dermed også prisene. I perioden mellom 1500-tallet og midten av 1600-tallet opplevde hele Vest-Europa en betydelig økning i prisene som var uvanlig i denne tidsperioden. På 150 år antas det at prisene ble seksdoblet og som resulterte i en betydelig økning av levekostnadene i mange land. De nye pengene var ikke lenger en velsignelse, men en forbannelse – og fattigdom og elendighet fulgte.
