Hvor kommer 2%-inflasjonsmålet fra?

Dagens økonomiske sentralplanleggere i sentralbanken styrer mot et 2% inflasjonsmål. Dette tallet er helt vilkårlig, og det kunne like gjerne vært 1% eller 5%. Dette viser at fiat-økonomien er en vilkårlige pseudovitenskap, der vi med dårlig begrunnelse blir fortalt at lav og stabil inflasjon på en eller annen merkelig måte er bra for oss.

Men hvor kommer akkurat dette 2% målet fra, og hvordan har det blitt den hellige gral for sentralstyring? Og gir dette målet mening?

Opprinnelse

Opprinnelsen for dette spesifikke 2%-målet kommer faktisk fra New Zealand, der Roger Douglas, finansministeren på New Zealand på det tidspunktet, uttalte under et TV-sendt intervju i 1988 at han ønsket en inflasjon på mellom 0% og 1%. Disse uttalelsene – om inflasjon på mellom 0 og 1% – var tatt helt ut av intet, og hadde ingen vitenskapelig forankring. Et generelt mål på hva priser skal være kan aldri være vitenskapelig forankret uansett, siden det er helt avhengig av menneskelige handlinger, som ikke kan forutsees.

Sentralbanksjefen på New Zealand, Don Brash, måtte etter disse uttalelsene til finansministeren bestemme hva det offisielle inflasjonsmålet faktisk skulle være. Sentralbanken mente det var omtrent 1 prosentpoeng usikkerhet rundt estimater for levekostnader, og de plusset dermed denne ene prosenten på toppen av den prosenten finansministeren hadde nevnt tidligere. De kom dermed relativt vilkårlig frem til at det offisielle inflasjonsmålet skulle være 2%. Michael Redell, som jobbet i sentralbanken på New Zealand, svarte på spørsmålet om hvorfor akkurat 2%-målet ble satt med:

It wasn’t ruthlessly scientific

Michael Redell

Dette vilkårlig satte målet spredte seg som ild i tørt fiat-gress. Det glade budskap om at sentralplanleggerne hadde funnet på en vilkårlig og fiktiv måte å styre økonomien på måtte jo spres til resten av de høye herrene.

Spredning av ideen

Canada introduserte samme 2% mål i 1991. Sverige og Storbritannia følgte ikke lenger etter. Norge innførte et inflasjonsmål på 2.5% i 2001, som ble nedjustert til 2% i 2018. Hvordan Norge ikke ble kansellert av resten av sentralbank-establissementet for å ha et annerledes mål enn 2%-målet, må nesten fiat-kulten svare på.

Sentralbanksjefen på New Zealand, Don Brash, ble senere spurt hvordan denne ideen kunne spre seg såpass raskt blant alle verdens sentralbanker, og han svarte leende:

«I mean, we’d meet in Basel and other places and talk about this stuff».

Don Brash, tidligere sentralbanksjef på New Zealand

Basel er byen der sentralbankenes sentralbank, nemlig Bank of International Settlements(BIS) eksisterer. BIS ble forøvrig startet av i 1930 av Tysklands daværende riksbanksjef, Hjalmar Schacht, som senere ble Hitlers finansminister.

I BIS møtes 63 av de største sentralbankene i verden for å diskutere hvordan monetær og finansiell stabilitet skal oppnås i fremtiden, og det var på disse møtene at ideen om 2%-målet fikk spre seg. God gammeldags gutteklubben grei altså.

Hele ideen om et generelt mål på prisvekst i det hele tatt er mulig å ha, som ble bestemt helt vilkårlig fra et TV-intervju i 1988, og spredt videre blant de høye prester i Basel, er nå blitt en hellig gral for sentralplanleggerne å styre etter.

I det siste har flere fiat-økonomer begynt å stille spørsmål om 2%-målet fortsatt er relevant, eller om man skal måle og styre økonomien etter noe annet. Det har blitt foreslått å øke inflasjonsmålet til 4%, eller heller styre etter utviklingen i produksjonen eller sysselsettingen. Det korrekte svaret på dette er selvfølgelig at ingen skal styre økonomien i det hele tatt. Det frie konkurranseutsatte markedet «styrer» økonomien helt fint av seg selv basert på enkeltindividers subjektive valg.

I en Bitcoin-verden vil det ikke finnes en sentralbank som kan påtvinge på resten av verden sitt syn på hva priser bør være. Priser vil bli bestemt av det frie markedet, nemlig kjøpere og selgere, forbrukere og produsenter, tilbud og etterspørsel. Sannsynligvis vil priser da ha en tendens til å falle over tid etter hvert som produktiviteten øker mens pengemengden ligger fast på 21 millioner bitcoin.

Mål om inflasjon er bevis på absurditet

Til slutt må det legges til at selve eksistensen av et inflasjonsmål høyere enn 0 er absurd, fordi det rent matematisk faktisk er et mål om uendelige priser. Alle som har hatt matematikk utover barneskolen vet at dersom et tall stiger med en prosentverdi høyere enn 0, så vil det oppføre seg som en eksponentiell graf som går raskere og raskere mot uendelig. Det er altså et mål fra våre ledere at priser skal gå mot uendelig, og dermed gjøre pengene verdiløse.

Som Jeff Booth skriver i The Price of Tomorrow

And since inflation makes your currency worth less over time, we need to start asking: Isn’t currency founded on trust in the value of that currency? And doesn’t that mean that by setting inflation target rates, governments have a stated goal of eroding that trust?

Jeff Booth

I Bestemmelsen om pengepolitikk paragraf 1 står det at «Pengepolitikken skal opprettholde en stabil pengeverdi gjennom lav og stabil inflasjon». Videre, i paragraf 3, står det at denne prisøkningen skal være 2%.

Denne bestemmelsen gir ikke mening. Det er IKKE mulig å både stabil pengeverdi OG på samme tid inflasjon. Stabil pengeverdi betyr nettopp det at priser IKKE stiger. Evig og for alltid stigende priser på 2 % – som bestemt i bestemmelsen om pengepolitikken – er det stikk motsatte av en stabil pengeverdi. Det er en garanti for forvitring av pengeverdien. Bare fordi raten på prisstigningen er relativt lav så er det fortsatt ikke en stabil pengeverdi.

Bare se denne grafen under hvordan prisen på 400gram kjøttdeig, som i år 2022 koster rundt 60kroner, vil gå mot uendelig med en 2% årlig økning. Synes du hva prisen for kjøttdeig er om 500 år er irrelevant, så har du for høy tidspreferanse.

Med Bitcoin får man en lavere tidspreferanse, og man kan faktisk planlegge for hundrevis og tusenvis av år frem i tid.