Ingenting slår seddelpressen

Dette er et gjesteinnlegg fra Rune Østgård, forfatter av boken Fraudcoin.

Få forstår hva inflasjon er. Det er synd, for inflasjon har stor betydning for alle. 

Det er to hovedgrunner til at folk ikke forstår det. For det første, i stedet for å se på de praktiske sidene av det vi kaller «pengepolitikk», stirrer folk seg blinde på stadig økende priser. Og for det andre snakker de fleste økonomer og representanter for sentralbanker om inflasjon på en måte som forvirrer folk.

Derfor vil jeg benytte anledningen til å belyse dette viktige temaet. Jeg skal vise at inflasjonen ikke er komplisert i det hele tatt. Faktisk er det ekstremt enkelt å forstå hva dette handler om.

Men, la oss begynne med å se på hva sentralbanksjefene har å si om inflasjonen:

Jerome H. Powell, som er sjefen for Federal Reserve, sentralbanken i USA, pleide å forklare de siste inflasjonsproblemene i USA med å vise til krigen i Ukraina. På pressekonferansen 21.  september 2022, sa han for eksempel: 

«Selv om bensinprisene har gått ned de siste månedene, forblir de godt over årets tidligere nivåer, delvis reflekterer dette Russlands krig mot Ukraina, som har ført til økte priser på energi og mat, og som har skapt ytterligere inflasjonspress».

Da Reuters’ journalist Howard Schneider på pressekonferansen 1. februar i år spurte Powell hvorfor han hadde «tatt ut referanser til krigen», ga ikke Powells svar mye avklaring. Han refererte i stedet til pågående «prisinflasjon» i enkelte sektorer, mens inflasjonen fortsatt var økende i andre sektorer. Som vi ser, hadde Powells fokus skiftet til det vi kan kalle «å forklare høyere priser med høyere priser».

Hans kollega Christine Lagarde, som er sjef i den europeiske sentralbanken, var gjest på den irske statskringkasteren RTEs «The Late Show» 28.  oktober i fjor.  På omtrent samme måte som Powell, skyldte også hun på Putins invasjon av Ukraina, før hun la til at «Inflasjonen har stort sett kommet fra ingensteds».

Et tredje eksempel er talen til sentralbanksjef Ida Wolden Bache den 16. februar i år. Hun brukte også mye tid på å gi krig skylden for inflasjon. Wolden Bache hevdet også at «Mye av den høye inflasjonen har, som nevnt, sin årsak i økte priser på energi og importerte innsatsvarer», noe som bare er enda en referanse til teorien om at «høye priser forårsaker høye priser».

Men hva er egentlig inflasjon? Hvor kommer den fra og hva er det som forårsaker den?

Den østerrikske økonomen Friedrich Hayek sa en gang at «Inflasjonen skapes av staten og aktører som handler på statens vegne, ingen andre kan gjøre noe med den».  Hans amerikanske kollega Milton Friedman var av samme oppfatning. Han uttalte at  «Det som skaper den (inflasjonen) er for mye offentlige utgifter og for mye statlig trykking av penger, og ingenting annet». Du bør merke deg at ingen økonomer argumenterer mot disse uttalelsene fra to av de fremste ekspertene på pengepolitikk, som begge ble nobelprisvinnere.

I dagens pengesystem er bankene og sentralbankene de viktigste aktørene som Hayek refererte til. Vi kommer tilbake til det snart, men først skal vi se på hva penger er, og hvordan de skapes:

Grovt sett skapes 95% av alle penger når bankene gir lån til sine kunder. Denne typen penger er det vi kaller «kontopenger». Tidligere visesentralbanksjef Jon Nicolaisen holdt den 25. april 2017 en tale for Det Norske Videnskaps-Akademi , der han forklarte dette på en tydelig måte:

«Når du tar opp lån fra en bank, setter banken lånet inn på din konto. Innskuddet – pengene – blir skapt av banken idet lånet gis. Den henter ikke pengene fra en annen persons konto eller et hvelv fylt med kontanter. Pengene banken låner deg, har den skapt selv – ut av ingenting».

Det høres nesten ut som et eventyr, at bankene får lov til å skape penger «ut av ingenting». Men dette er virkeligheten. Slik fungerer den moderne «seddelpressen». Du får bare forsøke å vri hjernen din rundt det.

La oss gå over til å se på hvordan aktørene som handler på vegne av staten styrer pengemengden: 

Bankene og sentralbanken utgjør til sammen et kartell som er etablert med hjemmel i lovverket. Dette kartellet regulerer pengemengden og prisen på penger, dvs. renten. Det er sentralbanken, som gjennom sine beslutninger om den såkalte «styringsrenten» koordinerer hvor mye bankene får låne ut. 

En høy styringsrente betyr at bankene låner ut mindre penger enn når de er lave. Sentralbanken har også andre virkemidler til rådighet. Men, det er styringsrenten som er det viktigste verktøyet som sentralbanken bruker for å kontrollere veksten i pengemengden.

Hvis vi går tilbake til Hayeks og Friedmans observasjoner, kan vi mer spesifikt si at pengemengden i mange av de såkalte «vestlige landene», som for eksempel USA og Norge, over tid øker med gjennomsnittlig 7-8% per år. Dette betyr at sentralbankenes hovedoppgave praktisk talt er å sørge for at pengemengden øker med 7-8% per år.

Ekspanderingen av pengemengden «vanner ut» verdien av alle pengene som tidligere sirkulerte i økonomien. Med 7 % årlig rente halveres pengeverdien etter 10 år. Etter 16 år vil verdien bare være en tredjedel, og i løpet av 100 år vil verdien bli redusert med 99,9%. 

Det er økningen i pengemengden som forklarer hvorfor prisene, målt ved de offisielle konsumpristallene, har 30-doblet seg i USA og 65-doblet seg i Norge siden 1914. 

Effekten er enda tydeligere når det gjelder andre økonomiske goder, som grafen nedenfor viser:

Som vi ser, førte økningen i pengemengden i Norge i perioden 1970 til 2022 til at prisene gikk opp og opp og opp. Men verdien av økonomiske goder, enten vi snakker om verdier som uttrykkes av aksjeindekser, gullpriser eller gjennomsnittlige boligpriser, var ikke i stand til å stige i takt med ekspansjonen av pengemengden. Kort sagt – det er ingenting som slår seddelpressen.

I pandemiårene 2020-2021 økte pengemengden med 40 % i USA og 25 % i Norge. Det var dette, som kom på toppen av pengemengdeveksten i de foregående årene, som var årsaken til at prisen kom ut av kontroll.

I det store bildet er krig og andre hendelser bare for «støy» å regne. Og det er ikke slik at «økte priser skyldes økte priser», noe som kan sammenlignes med å forklare at «verdensmesteren i utfor er verdensmester fordi han er raskere enn de andre».

Sjefene i sentralbankene vil helst ikke innrømme at banksystemets manipulering av pengemengden er årsaken til inflasjonen. Du kan spørre hvorfor de ikke ønsker å fokusere på dette. Historiens mest kjente økonom, John Maynard Keynes, ga oss en pekepinn. I 1919, da han skrev boken «De økonomiske konsekvensene av freden», forklarte han effekten av inflasjonspolitikken: 

«På denne måten kan staten i hemmelighet og ubemerket konfiskere borgernes formuer, og ikke en person av en million vil oppdage tyveriet.»

Han viste at pengetrykkingen ga statene muligheten til å ta opp store lån. De kunne bruke lånene til å få kontroll over en stadig større andel av samfunnets ressurser, uten å øke skattene. Når pengemengden økte over tid kunne statene betale ned lånene med penger som var verdt mye mindre sammenlignet med situasjonen da tok opp lånene.

Moderne inflasjonspolitikk har lagt til rette for at statene kunne vokse raskt og uhemmet. Denne grafen viser offentlig sektors utgifter som andel av BNP i USA i perioden 1880 til 2011:

Andelen lå rundt 2 % fram til 1916, før den vokste raskt til 45 % i 2011. Senere toppet den seg på 47 % i 2020. Utviklingen har stort sett vært den samme i resten av de vestlige landene. I 2020 var den for eksempel omtrent 66 % i Norge, noe som var 11 ganger høyere enn den var i 1900.

Når vi inkluderer oljeinntektene, har den norske staten ikke lenger et budsjettunderskudd.  Likevel mottar den direkte en andel av de nye pengene umiddelbart etter at banken har utbetalt lån til sine kunder. Dokumentavgiften på 2,5 % er et eksempel på en skatt som gjør det mulig for den staten å få en fin liten andel av de nyskapte pengene.

Den gjeldsbaserte inflasjonsøkonomien betyr også at andre som kan ta opp store lån, spesielt de mest velstående og de største selskapene, beriker seg på bekostning av alle andre. De nyopprettede pengene kan sammenlignes med en stor magnet, idet lånene utkonkurrerer verdier som er et resultat av hardt arbeid og sparing. Dermed gjør systemet det mulig for de rikeste av de rike å sluke alle slags knappe ressurser i realøkonomien, som arbeidstakere, eiendom og produktiv kapital. Gjeld vinner kampen mot svette.

I USA, for eksempel, økte de én prosent rikeste sin andel av amerikanernes formue med en tredjedel i løpet av de to årene med ekstrem pengetrykking i 2020-2021. De kontrollerer nå omtrent en tredjedel av amerikanernes rikdom. Effekten var den samme i Norge, om enn ikke like markert. De én prosent rikeste nordmenn kontrollerer i dag én femtedel av nordmennenes formue. Dette er bemerkelsesverdig fordi Norge er det landet i verden med minst økonomisk ulikhet. Globalt kontrollerer «én-prosenterne» nå halvparten av verdens rikdom.

Omfordelingseffekten av inflasjonspolitikken er gigantisk. De fattige, som ser lite av de nye pengene, men som likevel må betale de høyere prisene på mat og husly, lider mest, mens middelklassen nå er i ferd med å bli utslettet. Aldri før i menneskehetens historie har vi sett en så stor overføring av verdier som den som pengetrykkingen forårsaket under pandemien.

Hvis du slutter å stirre blindt på prisene, vil du innse at inflasjonen slett ikke er komplisert. 

Inflasjon er politikk. Så enkelt er det.

***

PS: Noe slår pengetrykking. Jeg kommer tilbake til dette.

Rune Østgård er forfatter av «Fraudcoin: 1000 år med inflasjon som politikk». Du kan følge han på Twitter på @enur72.

Gå hit hvis du vil se hva leserne synes om boka.

Du kan kjøpe den engelske versjonen av Fraudcoin på Amazon. Den norske versjonen er tilgjengelig blant annet hos Gull er Penger, Ark og Norli. Send en melding til rune@advokatostgard.no hvis du vil ha et signert eksemplar av boka.